Hovedregelen i erstatningsretten

Hovedregelen er at den som volder skade ved uforsvarlig atferd, har erstatningsrettslig ansvar for skaden. Denne regelen bygger på rettspraksis og sedvane, og betegnes som culpa-regelen.

Historisk        

Når det gjelder barns ansvar for sine skadegjørende handlinger, var det ved lov gjort unntak fra culpa-regelen. Lovens utgangspunkt var at barn under 14 år ikke pliktet å erstatte skade de voldte. Unntak kunne skje hvis barnet hadde ”Midler.” For den som var over 14 år og under 18 år gjaldt ingen særregler med hensyn til ungdommens erstatningsansvar.

Bestemmelser om barn og ungdom sitt ansvar i dag

Lov 1969-06-13, nr. 26: Lov om skadeserstatning har en bestemmelse som regulerer barn og ungdom sitt ansvar i § 1-1. Bestemmelsen lyder som følger:

§ 1-1. (barns ansvar.)”

       ”Barn og ungdom under 18 år plikter å erstatte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.”

Av bestemmelsen fremkommer det at barnet/ungdommen må ha voldt skade, for eksempel skadet bilens lakk. Dernest er det et krav at skaden er voldt ”forsettelig eller uaktsomt,” det vil si at barnet kan bebreides for handlingen. Under denne vurderingen vil barn i ulik alder kunne bli behandlet forskjellig. Man krever for eksempel ikke at en 5 åring har samme forståelse av forsvarlig atferd som en 16 åring. Det skal foretas en rimelighetsvurdering der momenter som ”alder, utvikling, utvist atferd, økonomisk evne og forholdene ellers” legges til grunn i en helhetsvurdering. Etter vurderingen vil retten kunne avgjøre hvilket omfang ansvaret skal ha.

Lovendringen synes å innebære at barns ansvar (de under 14 år) kan bli utvidet fordi barn kan bli erstatningsansvarlig selv om de ikke har ”Midler.” Ungdommenes ansvar (de mellom 14 og 18 år) kan derimot bli innskrenket fordi lovgiver ønsker at det foretas en rimelighetsvurdering av ungdommenes ansvar jfr. overnevnte.

Foreldrenes ansvar ved barn- og ungdoms skadeforvoldelse

Lov 1969-06-13, nr. 26: Lov om skadeserstatning har en bestemmelse som regulerer foreldrenes ansvar ved barn- og ungdoms skadeforvoldelse i lovens § 1-2. Bestemmelsens 1. ledd lyder som følger:

1. ”Foreldre plikter å erstatte skade voldt av barn og ungdom under 18 år, såfremt de har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke har gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadeforvoldelse.”

Av bestemmelsen fremkommer at du som forelder kan bli erstatningsansvarlig for barnet- eller ungdommens skadeforvoldelse hvis du lar ”det mangle på tilbørlig tilsyn” av barnet eller ungdommen. Av bestemmelsens forarbeider fremkommer som eksempel at ”Klarest begrunnet er…. ansvaret når situasjonen er den at foreldrene er klar over at barnet er i ferd med å volde skade, og likevel ikke griper inn skjønt de har mulighet for å hindre skaden.” Du plikter altså å gjøre det som etter forholdene anses som rimelig å kreve for å hindre at barnet eller ungdommen gjør skade. I motsetning til vurdering av barnets handling jfr. overnevnte, så vil man her vurdere foreldrenes handlinger.

Bestemmelsens 2. ledd er som følger:

2. ”Uansett egen skyld svarer foreldre for skade voldt forsettlig eller uaktsomt av deres barn under 18 år som de bor sammen med og har omsorgen for, med inntil 5.000 kroner for hver enkelt skadevolding.”

Selv om du som forelder ikke kan bebreides for ikke å ha passet godt nok på barnet eller ungdommen, så kan du allikevel bli erstatningsansvarlig ”med inntil kr. 5.000,- for hver enkelt” skadeforvoldelse. Forutsetningen er imidlertid at barnet har voldt skaden forsettlig eller uaktsomt. Videre at barnet bor sammen med foreldrene og at foreldrene har omsorgen for barnet eller ungdommen.

Du kan bli ansvarlig for andre enn dine egne barns skadeforvoldende handlinger

Av forarbeidene til loven fremkommer at « pleieforeldre, barnehjem, skoler og andre som har ansvar for eller tilsyn med barn eller ungdom under 18 år » kan bli erstatningsansvarlig. Det samme gjelder den som for kortere eller lengre tid har tatt på seg å ha tilsyn med barnet.