Vegeiers ansvarsvegring
I Norge er det nesten ikke mulig å stille staten som veieier og veivedlikeholder til ansvar for ulykker som følge av feil og vedlikholdsmangler. Dette til tross for at staten selv bygger sitt trafikksikkerhetsarbeid på en nullvisjon. Denne mangel på villighet til å ta ansvar har vært debattert i mange år, men veimyndighetene tviholder på denne gammelmodige holdningen. Og heller ikke staten som lovgiver gjør noe for å skjerpe kravene til veiholder. Tvert i mot. Når f.eks. et utvalg med bred støtte i fagmiljøet foreslo et uavhengig veitilsyn, ble resultatet et veitilsyn i Vegdirektoratet, snakk om bukk og havresekk!
Noen krav har imidlertid Høyesterett stilt til staten som veiansvarlig. Dersom det er gjort direkte feil ved arbeid utført av vegvesenet og dette kan få alvorlige konsekvenser, stilles det skjerpede krav til handling og forebygging. Det må forventes at vegvesenet ta konsekvensen av risikoforhold de kjenner til eller burde forstått. Dette la Høyesterett til grunn i en dom i 2000, hvor vegvesenet ble holdt ansvarlig for en ulykke med motorsykkel der føreren omkom. Ulykken skjedde etter at en veistrekning ble åpnet etter asfaltarbeider. Retten mente at det burde vært skiltet at veiforholdene var vanskelige, særlig på grunn av asfaltkanter med nivåforskjeller og glatt føre som følge av regn på «hard» asfalt.
En dom i i Nedre Romerike tingrett, hvor det riktignok var spørsmål om grov uaktsomhet, frifant de ansvarlige for vedlikeholdet i forbindelse med en dødsulykke på motorsykkel. Ulykken inntraff 4. juni og i politirapporten står det at ulykken skjedde i en kurve med dårlig sikt hvor det var et 3 meter langt hull, 1,10 meter inn i kjørebanen hvor det var løs grus og stein. I rapporten går det fram at motorsykkelen hadde kjørt i hullet og at det var årsaken til uhellet. Vegvesenets egen ulykkesanalysegruppe har høyst påfallende ikke kommentert forholdene omkring hullet og konkludert med helt andre årsaker til ulykken, i følge dommen. Hullet i kjørebanen var innrapportert til vegvesenet allerede tidlig i mai og 13. mai var vegvesenet folk på befaring og bestilte dagen etter arbeid for utbedring. I den følgende tiden forgikk det en del fram og tilbake, men enda ikke 3. juni var hullet skikkelig utbedret eller skiltet med fareskilt.
Det er helt uforståelig at veiholder ikke her stilles til ansvar sett i forhold til hva Høyesterett har uttalt. Tingretten mener at forholdet var uaktsomt, men ikke grovt. Hva skal da til, når en ikke får utbedret eller varslet en åpenbar alvorlig feil på veien og hvor risikoen for alvorlig ulykke var høyst påregnelig?
Et skritt på veien kunne vært et uavhengig veitilsyn, men det hindret veimyndighetene gjennom en politisk beslutning (se notatet om bukken og havresekk-tilsyn).
Veiholder ansvar burde også vært skjerpet gjennom at normaler for veikvalitet og veivedlikehold ble gjort juridisk bindende – i alle fall langt på vei.
