KNAs viktigste bilpolitiske saker

Hva mener KNA

I valgåret 2021 har KNA fokusert særlig på disse fire bilpolitiske sakene:

Fylkesveiene: Det livsfarlige vedlikeholdsetterslepet 

I Norge er risikoen for å havne i en alvorlig trafikkulykke 80 % høyere dersom du kjører på en fylkesvei. Det kan ikke aksepteres i 2021. Årsaken er et vedlikeholdsetterslep på fylkesveinettet som er beregnet til mellom 50 og 70 milliarder. Bare underfinansieringen på drift- og vedlikehold av fylkesveinettet er på 2,4 milliarder årlig.  

Rent samfunnsøkonomisk så er manglende oppgradering og vedlikehold et dårlig regnestykke som bare forverres over tid. Alle som eier et hus, vet at manglende vedlikehold og oppgradering vil være en dyr affære over tid. Slik er det også med fylkesveiene våre. Det å skyve manglende oppgradering til kommende generasjoner er som å ikke betale kredittkortregningen i tide. Sluttregningen blir dyrere og dyrere, og på veien vil alvorlige trafikkulykker koste liv og helse.   

Det er bra det bygges nye motorveier, broer og tuneller i Norge, men politikerne må ikke se seg så blinde på nye prosjekter som i tur går ut over vedlikeholdet på veiene folk og næringsliv er avhengig av i hverdagen. Det bør derfor foretas jevnlige tilstandsrapporter for veinettet vårt som helhet, slik at ressursene kan settes inn der de trengs mest. Fylkesveiene er et forsømt område, med et akutt behov for oppgradering og vedlikehold.  

Bilavgifter: Forutsigbare overgangsordninger er nødvendig 

Elbiler utgjør nå 13 % av den norske bilparken. Det er bra at elbilsalget går godt, men selv om utviklingen i salget fortsetter å stige i årene som kommer vil fortsatt et stort antall biler på norske veier være fossildrevne i 2025. Det er ikke alle som er i en posisjon til å bytte bil før 2025, både av økonomiske årsaker, men også fordi elbiler ikke er et fullgodt alternativ for alle i et land som Norge. Det betyr at det må etableres ordninger som ivaretar forutsigbarheten for alle bilister når bilparken skal omstilles til nullutspillskjøretøy.  

Det er usosial politikk og gjøre radikale endringer som gjør enkelte bilavgifter langt høyere over natten. Dersom stans i salg av fossilbiler hasteinnføres, eller avgiftene endres for mye, vil det medføre betydelige økonomiske tap for millioner av bilister. Verdien på brukte fossilbiler vil falle som en sten, samtidig som økninger i bensin- og dieselavgifter vil gjøre bruk av bilene dyrere. Med treffsikre og forutsigbare overgangsordninger vil man stimulere til fornyelse av bilparken, samtidig som drivlinjene blir grønnere og man ivaretar de store, strukturelle forskjellene på det norske veinettet.   

Enten vi liker det eller ikke, så vil fossildrevne biler kjøre på norske veier i svært mange år, også etter 2025. Derfor er de nødvendig med en bilpolitikk som både er forutsigbar og balanserer hensynene på samme tid.  

Nullutslippssoner: En symbolpolitisk frontkollisjon  

Bilen er avgjørende viktig for mange privatpersoner og bedrifter i hverdagen. Det å stenge bilen ute fra byområder er ekskluderende og negativt for både samfunnsøkonomi og hverdagen til folk. Det har heller ingen stor klimaeffekt.  

Det å føre en politikk som bygger på symboler fremfor realiteter er sjelden en god ide, det gjelder også når det kommer til nullutslippssoner. Den positive effekten for klima og byluft er svært begrenset, samtidig som de negative konsekvensene for de som trenger bilen, men som ikke har råd til å kjøpe nullutslippsbiler, er svært høy. Når vi i tillegg ser den raske utviklingen av moderniseringen av bilparken, fremstår innføring av nullutslippssoner unødvendig.  

Alle forstår at byutvikling og regulering av trafikk må sees i sammenheng. Nullutslippssoner er forbundet med en rekke utfordringer, både juridiske og praktiske. Det skaper klasseskiller og lager hindringer i hverdagen for vanlige folk og vanlige arbeidere. En bedre løsning vil kanskje være å innføre bilfrie soner for nøye utvalgte gater, med nødvendige unntaksbestemmelser.  

Infrastruktur: Må på plass for hele bilparken  

Norge er det første landet i verden hvor nysalget av elbiler har overgått bensin- og dieselbiler. Samtidig vet vi at andre drivstoffkilder, som hydrogen og biodrivstoff kan bli attraktive alternativer. Samtidig er det fortsatt mer enn 3 millioner fossile biler på norske veier. Politikk og marked må være i rimelig harmoni og henge med i svingene, og legge til rette for utvikling av infrastruktur for alle, men også sikre rettferdige og fornuftige overgangsordninger i arbeidet med omstillingen til nullutslipp. 

Ingen andre land i verden har flere elbiler per innbygger enn Norge. Vi er pionerer i den elektriske kjørerevolusjonen samtidig som mange lider av lade- og rekkeviddeangst. Tilbudet av ladestasjoner avviker grovt fra etterspørselen av elbiler, samtidig risikerer fossilbil eierne høyere kostnader. Politikerne må innse at bilen er et svært viktig verktøy i hverdagen for folk, og legge til rette for alle bilister og biler.  

Myndighetene må snu seg rundt og sikre ladeinfrastruktur i hele landet. Minimumskravet bør være et hurtigladepunkt i nærheten for alle, på bygd som i byer. Dette i tillegg til de ladepunktene som allerede er tilrettelagt. God infrastruktur for alle typer kjøretøy er ikke til å unngå og en helhetlig tilnærming til endringene er nødvendig. Hvis ikke vil forskjellene i Norge øke og vi vil få en langt mindre effektiv miljøpolitikk.