2017 ble et rekordår for bilsalg, og det ble registrert oppimot 180 000 nye og bruktimporterte biler i Norge, viser statistikken fra Opplysningsrådet for Veitrafikken.

– Det er flere grunner til det voldsomme salget, men hovedårsaken er at det er behov for bilen. Dersom bil ikke hadde vært viktig for folk, hadde de ikke kjøpt flere enn noensinne, sier generalsekretær Børre Skiaker i KNA, Kongelig Norsk Automobilklub.

De folkevalgte innfører stadig flere restriksjoner og avgifter på bilbruk i bykjernene, til glede for mange av dem som bor der, og forargelse for noen av dem som skal dit. Men byer og tettsteder dekker mindre enn én prosent av fastlands-Norge. Over 99 prosent av landarealet er bygd eller ødemark, hvor forurensning fra trafikken ikke er et stort problem.

– De bitte små flekkene som utgjør den indre bykjerne er en forsvinnende liten del av Norge. Selvsagt bor det mest folk i byer og tettsteder, men de som ikke bor der, er helt avhengige av bil, og dette glemmes i den offentlige debatten, sier Skiaker.

Dårlig kollektivtilbud

I distriktene er bilen fortsatt det viktigste framkomst- og transportmiddelet. En av hovedårsakene er manglende kollektivtransporttilbud i distriktene.

– Livet på bygda er nærmest umulig uten bil. Man skal ikke langt utenfor de største byene i Norge før kollektivtilbudet er så begrenset eller dårlig, at bilen er det beste og ofte eneste, framkomstmiddelet for å nå dit man skal på en rask og effektiv måte, sier Øyvind Solberg Thorsen, direktør i Opplysningsrådet for Veitrafikken (OFV).

Du skal ikke lenger enn til Steinskogen i Bærum, før realitetene er at det rundt 40 minutter, med bussbytte, å reise kollektivt til jobb på Høvik i samme kommune. Med bil tar det bare rundt 15 minutter. Da er valget av transportmiddel enkelt. – På bygda kan det ofte være lang vei til holdeplasser, og frekvensen på avganger reduseres ofte kraftig på ettermiddags- og kveldstid og i helgene. For mange er det også rimeligere å reise med egen bil enn å reise kollektivt, sier Thorsen. Det sies at kollektivtrafikken i dag frakter folk fra et sted de ikke er, til et sted de ikke skal. I tillegg skjer det gjerne på et tidspunkt som ikke passer. – Bussene kjører de strekningene som gir et minimum av lønnsomhet, mens de andre strekningene ikke får noe tilbud. Så lenge det ikke er økonomi i å drifte kollektivtilbudene, vil i alle fall ikke private aktører levere slike tjenester til grisgrendte strøk hvor det er lite kundegrunnlag, sier Skiaker. I tillegg til å være nødvendig, er bilen også en del av livsstilen til mange.

– Ute i distriktene er det veldig mange som har en genuin interesse for bil i seg selv. Bilen er en viktig hobby og fritidssyssel, som de neppe gir slipp på med det første, sier Skiaker.

Selvkjørende biler

Samtidig tyder mye på at selve eierforholdet til bilen vil endre seg i årene som kommer. Unge mennesker i byene vil kanskje leie framfor å eie egen bil. Blant annet fordi det i byene blir stadig vanskeligere å ha bil på grunn av færre parkeringsmuligheter og høyere bomavgifter. – Derfor er mange av de store bilprodusentene i full gang med å tilby ulike leieformer som alternativ til privat kjøp av bil. Ulike bildelingsløsninger kommer for fullt. Men det vil ta tid før dette dominerer – ikke minst i distriktene, sier Øyvind Solberg Thorsen i OFV. Teknologiutviklingen går svært raskt, og det jobbes i mange land for å tilrettelegge for selvkjørende biler og andre typer kjøretøy, blant annet busser. Dette kan vi komme til å se mer av i Norge i årene fremover.

– Om noen år vil det bli mulig å bestille selvkjørende kjøretøy som henter deg der du er og kjører deg dit du skal, innenfor rimelighetens grenser. Prisen på denne tjenesten vil ligge langt under hva det koster å eie en bil selv. Først da vil livet uten bil kunne bli et reelt alternativ for en større gruppe mennesker, sier Børre Skiaker i KNA.