Til Island kan de fleste reise, men skal du krysse fra øst til vest med bil, på de minst fremkommelige stedene lengst unna befolkningen på øya, så krever det et terrenggående kjøretøy, utstyr, planlegging og tidvis risikovurdering.

Drømmen om Unimog
I over 20 år har jeg drømt om å kjøre og eie en Mercedes-Benz Unimog. Dette er en terrenggående lastebil og min er registret for 6 personer. Unimog er forkortelse for et universalt motorisert kjøretøy. Det brukes av militære, brannvesen, linje- og kraftselskaper, landbruket, til brøyting av veier, men også eventyrlystne globetrottere har oppdaget dette fantastiske kjøretøyet som kan bringe deg over elver, steiner, hull osv. Fordelen med dette kjøretøyet er at kvalitet og egenskaper er meget bra og behovet for ombygging minimalt.

  Midt på øya er det ørken. En grønn flekk i dette området er oppsiktsvekkende.

Etter at drømmen om mogen var realisert startet tankene om bruken av bilen. Siden jeg liker tur i naturen kombinert med litt mestring var det vanskelig å finne det ellers så fantastiske Norge som særlig aktuelt. Straks hjulene er utenfor veien er det lovbrudd og uansett er norske veier som man lovlig kan ferdes på, for gode til å gi mestringsfølelse med mogen. Det var da Island kom opp som et lett tilgjengelig alternativ. En telefon til Smyril line som seiler mellom Hirtshals i Danmark og Seydisfjordur i Island fikk fart på planleggingen – kun to plasser igjen for store kjøretøyer (mogen er 3 m høy, 2,6 m bred og 5,4 m lang). Beslutningen ble raskt tatt og vi bestilte avreise i midten av juli med retur i midten av august.

Teamet
Vi var fire personer som skulle reise med mog-en, hvorav to av oss var voksne og barna på 9 og 11 år. Det var kun jeg som hadde erfaring fra noe lignende, så her trengtes det forberedelser på flere områder. Teamet måtte bygges, forventningene tilpasses og oppgavene fordeles. Gjennom vinteren kikket vi på bilder, filmer og nettet for å justere forventningsnivået og sørge for at alle ble bedre kjent med hva vi hadde i vente. Da våren kom gikk vi til innkjøp av telt, soveposer, liggeunderlag mm til barna, slik at de kunne begynne å trene i hagen på å rigge sin camp. De skulle for første gang sove i eget telt og hadde det fulle ansvaret for sin egen camp hele ferien. Campen for øvrig besto av ett felles spisetelt med kjøkken og en lavvo for oss voksne, med feltsenger og bålplass om det skulle bli kaldt.

10 dager på de minst fremkommelige sporene
Konseptet var å krysse Island fra Øst til vest på de minst fremkommelige ”tracksene”. I den grad dette er veier, så ligner det på norske traktorveier som ikke blir vedlikeholdt i særlig grad. Vi la til grunn at vi skulle kjøre 1000 km og bruke 10 dager på kryssingen. I denne perioden skulle vi ikke innom sivilisasjonen og alt vi trengte måtte vi ha med. 630 liter diesel, tørrmat for 10 dager og ferskmat for 5 dager, toalettpapir og vinsjstropper, anker og spett, moped og reservehjul mm.

Vi forlater sivilisasjonen
Da vi kom i land i Seydisfjordur etter 3 dagers reise kjørte vi til nærmeste tettsted Egilsstadir (26 km fra fergen) og bunkret opp med drivstoff og ferskmat, alt annet hadde vi kjøpt inn og pakket i Norge. Vi sjekket veiforholdene og været, snakket med et par kjentfolk og forlot deretter sivilisasjonen til fordel for naturen, eventyrlysten og kjøregleden. Allerede første dag kom vi inn i den flotte naturen flere mil unna sivilisasjonen. Vi tok av fra en «track» og kjørte et par km i vannkanten inn mot et fjellområde og stanset på en odde.

”Det var strålende sol og det blå vannet lå helt stille omkranset av snille fjell på tre sider og lavaørken på den fjerde siden. ”

Campen ble rigget og alle hjalp til. Deilig fersk kylling med vin til maten og kaffe avec smakte godt.
Morgenen etter våknet vi til strålende vær igjen. Etter en løpetur i den flotte naturen og et iskaldt morgenbad ble det egg og bacon til frokost. Vi rigget ned campen og kjørte tilbake i vannkanten så fisken hoppet og vannet sprutet. Vi var heldige med denne første campen og det var kanskje spesielt viktig for de som var førstereisgutter. Vi beveget oss fra et grønt landskap til et brunt og grått landskap med sand, stein og lava. Siden lavasteinene er skarpe var det viktig med selektiv styring for å unngå kutt i dekksidene med påfølgende punktering.

 Nær kysten er det ofte grønt.

Trosset advarsler om bunnløs leire og tok med båtanker
Vi var på vei til Askja der veien var stengt, men håpet likevel å komme gjennom dette området. Vi hørte at noen hadde kjørt der for et par år siden, andre sa det er var løs sand og bløt leire som ville hindre oss i å komme gjennom. Den ene veien var stengt pga snø og der var det forbudt å kjøre, mens den uoffisielle «tracken» langs Vatnagjøkullens nordside var åpen for store 4×4 og erfarne førere, men på eget ansvar. Vi ble advart mot svært løs sand i et område på ca 40 km og bløt dyp leire uten bunn i et område på ca 5 km. På grunn av den 7 tonn tunge mogen var det ikke bare bare å få hjelp. At bilen har vinsj hjelper noe, men det er svært få steder vi ville finne feste til vinsjwiren, derfor hadde vi også med et båtanker som kunne gi litt feste for vinsjwiren om vi skulle ha behov for det. Redningsmannskapenes kjøretøyer er spesialbygget og fulle av utstyr for berging, men de veier bare 3,5 tonn. Etter en samtale med redningsmannskapene forsto vi at de var villige til å grave ned redningsbilen(e) slik at vi kunne bruke redningsbilen som anker og feste for vinsjen om det var behov for det. Holdt det ikke med en redningsbil, så kunne de skaffe inntil 3 biler i løpet av ca 5 timer.

  Det er relativt godt skiltet når du må ha 4 hjulstrekk, men på de ikke offentlige «veiene» er
  det nødvendig med 4×4 offroad-bil, uansett om det er skiltet eller ikke.

”Vi ble beroliget av dette selv om tiden var en faktor fordi leiren er bunnløs og etter sigende ville hele mog-en kunne forsvinne etter 24 timer, om hjelpen ikke skulle dukke opp. ”

Etter diverse samtaler med ulike personer fikk vi ulike advarsler, men en sak var de alle enige om; risikoen var minst om vi kjørte tidlig på morgenen. Dette fordi smeltevannet fra Vatnajøkullen var på sitt laveste og grunnen på sitt hardeste.

Vi spikret fast lavvoen med 8 toms spiker i bakken ved Askja og stablet stein rundt lavvoen på grunn av vind. Vi sov alle i den for å spare tid neste morgen.

Spørsmålet var om vi skulle få grep før vi sank for dypt
Klokken 5 var det frokost og kl. 6 kjørte vi inn i det utfordrende området som startet med 40 km løs sand. Luftrykket ble redusert for maks bæreevne i løs sand og valg av gir for riktig hastighet og motorturtall. Motorkraften på mogen er størst mellom 1800 og 2100 omdreininger i minuttet og det trengs når 7 tonn skal dra seg gjennom løs sand og senere gjørme.

Mannskapet fikk klar beskjed om at de neste 40 km i den løse sanden ville bli kjørt uten stopp og at dette ville ta ca 2 timer. Giring er ikke mulig i den løse sanden uten risiko for at bilen stopper og deretter graver seg ned ved igangsetting. Hastigheten måtte tilpasses terrenget, det lave lufttrykket i dekken og motorturtallet. Vi fulgte noen pinner som markerte hvor den angivelige «tracken» gikk. Tidvis rullet det tungt i den løse sanden og motoren jobbet hardt gjennom ørkenlandskapet. Etter litt over 2 timer kjøring ble underlaget hardere og vi kunne puste ut etter å ha forsert den første utfordringen – løs sand.

”Bilen brøytet seg vei gjennom vannet som sprutet 3 meter høyt og 5 meter vidt.”

Nå var det tid for dobesøk i ørkenen, en kort hvilepause og justering av luftrykk for å unngå punktering. Neste utfordring var området tett inntil Vatnajøkull, med vann, leire og utfordringen med å finne pinnene som kunne gi oss en viss veiledning om retningen. Disse pinnene kan sammenlignes med de som settes opp på fjellet i Norge og som markerer skiløyper. Hele mannskapet fikk i oppgave å se etter pinner slik at jeg kunne konsentrere meg mest mulig om kjøringen og motorturtall. Å kjøre feil i et slikt område kan få alvorlige konsekvenser fordi underlaget varierer og det er umulig å forutsi hvordan underlaget er under vannet som flyter på bakken. Området rundt oss besto av sort og grå ørken med store mengder vann. Vatnajökull lå mot sør og minnet mest om en lav sort fjellkjede. Vi skulle helt inntil jøkullen, gjennom store vannmengder med leire under og deretter opp på fjellet. Bilen brøytet seg vei gjennom vannet som sprutet 3 meter høyt og 5 meter vidt. Den gikk tidvis nedover i gjørmen og motoren jobbet hardere, for så å kjenne at dekkene fikk tak i fast underlag med påfølgende godt grep. Dette gjentok seg gang på gang og vi var like spente hver gang vi merket at bilen sank, -spørsmålet var hver gang om vi skulle få grep før den sank for dypt? Det var avgjørende å holde stø kurs og ikke nøle.

”Ethvert forsøk på giring eller for lavt turtall ville øke risikoen for at den 7 tonn tunge mogen begynte å synke i leiren.”

Vannet ble dypere og dypere mot slutten, men samtidig nærmet vi oss et hardt platå med sand før oppstigningen på fjellet startet. Gasspedalen var tidvis i bunn og vannet fosset rundt og over bilen før vi traff en hard kant og bilen gjorde et kraftig byks opp på det harde platået. Nå var spørsmålet bare om dekkene tålte slaget eller om vi hadde punktert. Vi fortsatte over det harde platået mens luftrykket økte i dekkene. Da vi kom et lite stykke opp på fjellet stoppet vi og sjekket dekk, luftrykk og tok en velfortjent kaffekopp.

Eventyrlig landskap
Et par dager senere var vi i det kanskje flotteste området på Island, Landmannalaugur. Et område med både snille og ville fjell, kledd med grønn vegetasjon, ulike brunfarger på sand og fjell. Vi besluttet å bli i området to netter. Det var en deilig naturlig varm kilde i kanten på fjellet der temperaturen i vannet var mellom 30 og 50 grader, avhengig av hvor nærme den varme bekken vi var. Her ble det både fottur, kjøretur og bading før vi satte kursen videre mot sørvest.

  Et av de flotteste områdene på Island er Landmannalaugar syd på øya.

På parti med marginene
Som de fleste morgener startet vi kjøringen i 9-tiden. Det er ubeskrivelig flott i dette området, nesten som å være i et maleri eller kulissene til et eventyr. Vi skulle gjennom de råeste «trackene» i området med sandjord, dype sprekker, bratte bakker og steinete elver. Vi klatret oppover fjellet og stanset på den første toppen for å nyte utsikten. Alt vi kunne se var fantastisk fjellandskap, noe med snø på, andre kledd med grønt gress eller farget stein. Damp som stedvis kom opp fra små hull der vann og leire boblet og kokte. I dette området besto utfordringene for det meste av valg av spor og kjøreteknikk på grunn av sprekker og bratt terreng. Kun ett kritisk område med en svært bratt stigning med sandjord og gress som underlag, noe sidehelling og uten sikkerhetsmarginer om bilen skulle miste grepet i den bratte stigningen. Da ville den gli ned i en dyp sprekk på 70 meter. Å foreta en nødprosedyre i dette bratte terrenget ville om mulig medføre risiko for velt og avslutning i bunn av den dype sprekken. Begge gutta holdt mor i hånden. Av sporene i området kunne vi se at det var hester og ikke kjøretøyer som hadde forsert det bratte terrenget den senere tid. Neste utfordring var av den mer trivielle art. Vi skulle krysse en 10 meter dyp sprekk som var 5-20 meter bred.

  I Landmannalaugar området er det også noen av de beste offroad-løypene.

”Vi kjørte ned i sprekken og fulgte den og et elveleie for å komme over på andre siden. Plutselig oppdager vi at sprekken er blokkert av store steiner, den største 2 meter høy. ”

Vi kunne ikke snu på grunn av kraftig regnvær og stadig dårligere grep. Kanskje kunne vinsjen hjelpe oss med flytting av stein? Etter å ha lirket bilen opp i kanten på sprekken, siktet og posisjonert bilen kom vi gjennom steinmassene med 3 cm klaring. Vi pustet lettet ut og fortsatte ferden i elven og senere opp på andre siden av sprekken. Dette ble en spennende 13 timers kjøredag i fantastisk natur avsluttet med et ufattelig flott lys fra en lav kveldssol på vei ned fra fjellet og mot campen.

Med steiner som ishakker ned fjellsidene
Vi hadde nesten krysset Island fra øst til vest, men var ikke helt klare for sivilisasjonen og bestemte oss for å fortsette nordover til Kerlingarfell. Flatt, steinete og litt kjedelig landskap, men Kerlingarfell var fint. Her ble det en fottur i bratt fjellterreng med flott utsikt over fjell, ørken og en isbree. Stien tilbake fra toppturen var dekket av snø og ellers dårlig merket. Vi krysset bratte fjellsider og brukte spisse avlange steiner som ishakker for ikke å skli nedover den stupbratte snøbelagte fjellsiden. Da vi endelig kom ned fra fjellsidene var eneste farbare vei over is med til dels dype sprekker og vann i bunnen. Vi kastet tunge steiner på isen for å sjekke om den holdt og gikk en og en over. Bar den meg ville den også bære de andre som var vesentlig lettere. Da vi endelig kom frem til bilen var enda en spennende dag gjennomført.

  Bilde1: Vatnajökul er delvis dekket av sot eller annen forurensning i kanten.
  Bilde2: Det freser og lukter svovel – det kan oppleves som om jorden er syk.

Avslutning i komfortable senger
Neste morgen gikk turen sydvestover innom turistattraksjonen Gullfoss og Geysir før Reykjavik. Vi hadde bestilt tre netter på hotel. Nå var det «luksus» med gode senger, hyggelige middager i Reykjavik og bading i den blå lagune, en 40 minutters kjøretur fra byen.
Kryssingen fra øst til vest med litt omvei tok 9 dager og ga oss alle en fantastisk opplevelse med flott natur, spennende terrengkjøring og godt teamarbeid.

Børre Skiaker