Jeg tviholder i rattet. Kroppen sitrer. Bilene foran meg blir viftet ut på banen, en etter en. Snart er det min tur.

Er det sant, skal jeg virkelig ut å kjøre på racerbanen. Jeg har jo sett kjøring på Rudskogen før, men nå skal jeg få kjenne følelsen selv. Nå! Jeg blir viftet ut. Jeg gir forsiktig gass og følger etter de andre Porschene ut på banen…

En time tidligere var det teknisk kontroll av bilen. Deretter et raskt førermøte hvor vi gikk gjennom de viktigste sikkerhetspunktene før kjøring på banen. – Husk at først er det rolige runder etter lederbilen før dere kan gi gass, formante instruktøren strengt. – OG… Han stoppet før han fullførte setningen – Det er strengt forbudt å kjøre forbi like før en sving! Ikke glem det når horna tyter ut av panna, sa han med et strengt blikk.

Ansvarlige andemor

På banen går det fortsatt rolig og jevnt. Porscheklubbens noviser kjører pent og pyntelig avgårde etter instruktøren, som andemor på tur med de veloppdragne ungene sine. På langsiden bytter vi på å kjøre forbi og i svingene øver vi på sporvalg. Jeg kjører min femten år gamle Boxster. Broren min, som er minst like glad i biler som meg, kjører også for første gang på bane. Han lufter sin fine 911 fra åttitallet.

Tre uker tidligere fikk jeg melding fra ham. ”Det er banekjøring på Rudskogen med Porscheklubben. Blir du med?” Jeg trengte ikke tenke meg lenge om før jeg svarte OK.

Broren min og jeg måtte melde oss på nybegynnerklassen, de som ikke hadde kjørt på bane før. Novisene. For oss er det satt opp et eget heat. Det merker vi nå. Det går fortsatt pent og pyntelig for seg, og andemor er fortsatt på tur. – Hva? Er dette all moroa, tenker jeg. Vi lærer mye av å kjøre rolige runder og øve på sporvalg og sakte men sikkert øke farten fra runde til runde, men action er det ikke. Etter noen runder blir vi vinket av banen. Vi må gjøre plass for de erfarne førerne. Jeg kjører slukøret ut på parkeringsplassen. – Jaja, Porscheklubben viser i allefall ansvar, tenker jeg i et forsøk på å trøste meg selv. Ute på plassen møter jeg broren min. Han er like skuffet. – Vi får gå opp og se på de erfarne førerne da, sier han. Vi lusker opp på kaféen og tar en pølse mens vi ser utover banen, som brøler mot oss fra tusenvis av elleville Porschehester. 

Danser med ulver

Du, sier broren min plutselig, med munnen full av pølse. Han peker på en Porsche 996 nede på parkeringen. – Kjørte ikke han sammen med oss nybegynnere? Jeg gransker ham. – Jo, svarer jeg. 996-en kjører sakte mot vakten som bestemmer hvilke biler som får kjøre ut. Han slipper ut på banen. Vi ser spørrende på hverandre. – La oss også prøve, sier jeg ivrig. – Prøv du. Klarer du det, kommer jeg etter, sier en noe tvilende bror.

Jeg går ned til Boxsteren, som jeg føler blir litt optimistisk når den ser meg igjen. Setter meg inn. Spenner på beltet og trykker hjelmen bestemt ned på hodet. Starter opp og kjører sakte mot vakten. Jeg ser i sideblikket at broren min følger spent med. – – Han er nok sikker på at jeg kommer til å bli stoppet. Spenningen stiger. Vakta hever armen og stopper meg. – Ok, forsøk verdt, tenker jeg. Men ikke før jeg har tenkt tanken, vinker han meg ut på banen. – HÆ? Jeg kom igjennom, hvisker jeg entusiastisk til meg selv inne i hjelmen. Jeg kjører ut på banen med skrekkblandet fryd.

For en halvtime siden var jeg på tur med andemor. Nå danser jeg plutselig med ulver! Og følger jeg ikke tempoet, blir jeg spist med hud og hår. Utkjøringen fra depot er denne dagen plassert før svingen ved kaféen, for de som er kjent på Rudskogen. Jeg runder svingen og trykker gassen i bånn på langsiden. Synes at det går styggfort. Plutselig hører jeg et vanvittig brøl på siden av bilen. Jeg har parkert. I alle fall ser det slik ut da en 996 cup med sine 6-700 bokserhester farer forbi. Hvis jeg lå i hundreogførti, lå han garantert i to hundre.

Overdose testosteron

Svarte!…. – Jeg ser jo ut som en frisør som er ute og lufter cabben sin, tenker jeg. Her er det snakk om ære, og snart kommer bror med 11-eren sin… Jeg tråkker på. Føler at jeg får veldig bruk for det jeg lærte om sporvalg for litt siden. Den ene etter den andre farer forbi mens de brøler hånlig til meg fra de anabole 911-ene. Joda, jeg føler meg virkelig som en nybegynner. – Var det egentlig så lurt å menge seg med de store gutta, begynner jeg å tenke.

Etter å ha bli hånet et par runder begynner jeg å bli varm… Ikke bare under hjelmen men også i trøya. Dekkene begynner også å bli varme. Det betyr bedre feste. Jeg bestemmer meg for å ta opp kampen, selv med min strikkmotor på to hundre hestekrefter. Jeg har nemlig ett viktig fortrinn, og det sitter midt i bilen. Nei, jeg snakker ikke om meg selv, men om Boxsterens midtmonterte motor. I forhold til 11-erne som har ei slegge bak bakhjula, har jeg en 50/50 utrolig velbalansert bil der jeg kan gi jernet inn i svingene – og holde meg der. Vel, i alle fall i teorien. Jeg kjører noen runder til, klarer faktisk å kjøre forbi et par biler og testosteronivået stiger proporsjonalt med antall runder. Plutselig ligger jeg bak banens eneste italiener. En sort Ferrari Italia. – Nå har jeg sjansen, tenker jeg.

Fornuften som forsvant

Faren med å kjøre for mange runder på banen, er at du får stadig mer selvtillit og stadig større horn i panna. Til slutt kan motet bli større enn forstanden. I alle fall er det slik med meg. Å klare å henge på italieneren, vil være et så stort trofé oppe i mitt hode at jeg ikke kan la den sjansen gå fra meg. Jeg nærmer meg den siste nittigraders venstresvingen før kaféen, der jeg vet mange står og ser på. Italieneren sitter klistret rundt svingen. Jeg holder like høy fart inn i svingen som han. – Midtmontert er bænkers, tenker jeg idet jeg farer inn i nittigraderen. Da hender det som ikke bør skje, verken på veien eller på banen. Alt skjer veldig fort. Det hviner i dekkene og naturkreftene med sentrifugalkraften i førersetet overtar kontrollen. Plutselig ser jeg rett i fronten på bilen som kommer etter meg. Jeg har snurret.

Dette har jeg ikke øvd på. Hva gjør jeg? Det viftes i flagg. Bilene bak senker farten og unngår å treffe meg. Jeg klarer å snu og kjører i gang igjen. Har sett hvor langt jeg kan utfordre Boxsteren nå og tar det roligere de siste rundene. Fornøyd, varm og sliten både bil og fører, kjører jeg av banen.

Etterpåkloke råd til deg som skal kjøre på bane

Jeg møter broren min borte ved kaféen. Han hadde kjørt noen runder, men gitt seg før meg. – Fikk snurren din på film, forteller han med et glis. Jeg kjenner at jeg blir litt flau. Men så avslører han at også han snurret. Begge novisene snurret, altså. Litt etterpåklok må jeg si at det var strengt tatt unødvendig og vi kunne skapt farlige situasjoner. La meg derfor dele noen erfaringer og råd med deg…

Jeg har kjørt på bane flere ganger etter denne. Både med min private sportsbil og med Radical. Dersom du skal ut og kjøre på bane for første gang, vil jeg gi deg følgende råd:

• Ta det pent og rolig i begynnelsen og lær deg gradvis hvordan bilen reagerer.
• Lytt til instruktører og følg gjerne etter en instruktørbil noen runder.
• Ta med deg en instruktør i bilen, eller sitt på en.
• Ikke ypp med de sterkeste og mest erfarne før du har gått gradene selv.

Husk at det er en sterk påkjenning for bilen, så sørg for at den har nok olje før du kjører ut på banen. Sjekk også bremsevæske før du kjører og juster dekktrykket. Generelt skal du ha mindre luft ved banekjøring enn ved normal kjøring. Jo varmere det er, dess mindre luft skal du ha. Sjekk med erfarne førere hva de gjør, men husk at det er forskjell på R-dekk og vanlige dekk hvor mye luft du skal ha.

Sjekk med forsikringsselskapet ditt om de dekker dette kjørekurset dersom du skulle være uheldig. Viktig at du ikke er lykkelig uvitende om at du kjører uten forsikring på både ansvar og kasko. Det kan bli dyrt.

Og sist men ikke minst. Når du kjører hjem etter en dag på banen, husk at du er på veien -ikke på banen. Det er lett å glemme.

Lykke til, og god tur.