En nullvisjon for antall drepte og hardt skadde i trafikken er viktig, riktig og helt nødvendig

En målsetting om halvering av antall alvorlige dødsulykker innen 2030 er et naturlig og godt skritt i riktig retning. Det er imidlertid foruroligende at den åpenbare sammenhengen mellom trafikkfarlige fylkesveier og trafikksikkerhet ikke tas hensyn til i den foreslåtte nasjonale transportplanen som varer til 2036. Det er rett og slett ikke mulig å oppnå målet om en kraftig nedgang i antall alvorlige ulykker, dersom det ikke kommer en kraftig satsning på fylkesveiene i årene som kommer.

Fylkesveiene er selve fundamentet

for vår mobilitetsevne i hverdagen, og utgjør 45.000 kilometer av veinettet. Det er disse veiene hundretusenvis av nordmenn er avhengige av hver dag for å kjøre ungene våre til skole og trening, til sykehjemmet for å besøke bestemor, til og fra jobben, eller til helt nødvendige tjenestetilbud som lege eller optiker. For mange er fylkesveier i god forfatning helt avgjørende for å kunne delta i samfunnet, og det er ikke alle forunt å ha gode kollektivforbindelser eller å kunne ta sykkelen til avtaler og tjenestetilbud. Det er dessverre også fylkesveiene som er i dårligst forfatning, og som dermed utgjør den største risikoen for å havne i en trafikkulykke.

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet

er beregnet til mellom 86 og 93 milliarder. Dette er et forsiktig anslag, da dette innebærer å tilbakeføre veiene til standarden veien hadde når den ble bygget, og de fleste fylkesveier ble bygd for mange tiår tilbake. I tillegg er det et standardetterslep, og Rådgivende Ingeniørers Forening har totalt beregnet det totale standard- og vedlikeholdsetterslepet til 600 milliarder kroner. Den eksisterende nasjonale transportplanen legger i liten grad opp til forbedring, og vil ikke være tilstrekkelig for å oppgradere fylkesveinettet til akseptabel standard. Det er derfor vanskelig å se hvordan vi skal nå målet om en halvering av antall trafikkulykker innen 2030, og hvordan vi skal trygge veiene et langstrakt land som Norge er helt avhengig av.

Rikserevisjonen kritiserte

i en rapport i 2023 samferdselsmyndighetene for å ikke få mer trafikksikkerhet ut av kraftige økninger i kostnadene til drift og vedlikehold. I rapporten slås det fast at på tross av at kostnadene til drift og vedlikehold av riks- og fylkesveiene har økt betydelig, har veiene verken blitt mer fremkommelige, miljøvennlige eller tryggere. Frem til 2020 hadde vi én felles veiadministrasjon som hadde ansvar for planlegging, bygging, drift og vedlikehold av riks- og fylkesveinettet, «populært» kalt «sams vegadministrasjon». I forbindelse med Solberg-regjeringens regionreform, ble denne administrasjonen fragmentert og fordelt på de nye fylkeskommunene, mens Statens vegvesen fremdeles hadde ansvar for riksveinettet. KNA jobber for å å både øke bevilgningene og få mer ut av midlene som bevilges. Et sted å starte er å sikre større felleskontrakter både på tvers av fylkesgrenser og på tvers av fylkesveier og riksveier for å reetablere stordriftsfordelene. Det må også lages tydeligere standarder og retningslinjer for utarbeidelse og oppfølging av kontrakter

Rent samfunnsøkonomisk

så er manglende oppgradering og vedlikehold et dårlig regnestykke som bare forverres over tid. Alle som eier et hus, vet at manglende vedlikehold og oppgradering vil være en dyr affære over tid. Slik er det også med fylkesveiene våre. Det å skyve manglende oppgradering til kommende generasjoner er som å ikke betale kredittkortregningen i tide. Sluttregningen blir dyrere og dyrere, og på veien vil alvorlige trafikkulykker koste liv og helse.