Av Tor Valdvik, leder for kommunikasjon og samfunnskontakt i KNA

På fylkesveiene i Norge er risikoen for å bli drept eller hardt skadd nesten dobbelt så høy som på riksveiene. Dette er ikke et naturgitt faktum. Det er et resultat av politiske valg og kollektiv tverrpolitisk unnlatelsessynd på ulike forvaltningsnivåer.

Innlandet fylkeskommune fortjener ros. Med sitt nylig vedtatte handlingsprogram for fylkesveier tar Innlandet et reelt krafttak for å bedre trafikksikkerheten, stoppe forfallet og gjøre veinettet tryggere og mer fremkommelig for fremtiden. De gjør det mange andre snakker om, men ikke prioriterer når budsjettene strammes inn: De setter sikkerhet, vedlikehold og ansvar foran kortsiktige hensyn.

Innlandet har landets største fylkesveieier. Over 6 800 kilometer fylkesvei og rundt 1 250 bruer forvaltes i et fylke med lange avstander, spredt bosetting og høy gjennomgangstrafikk. Mange av disse veiene er bygget for en helt annen tid – med lavere trafikk, lettere kjøretøy og et mer stabilt klima. Det er på disse veiene barn blir kjørt til skole, ansatte pendler til jobb og næringslivet frakter varer som hele Norge er avhengig av.

Og det er på disse veiene det går galt. Utforkjøringsulykker og møteulykker dominerer statistikken for drepte og hardt skadde på fylkesveiene. Det er ikke tilfeldig. Smale veier, farlig sideterreng, manglende midtoppmerking og dårlig dekke øker risikoen dramatisk. Innlandet fylkeskommune har valgt å møte dette med kunnskapsbaserte tiltak: systematisk sikring av risikokurver, utbedring av sideterreng, bedre kryssutforming og målrettede trafikksikkerhetstiltak der effekten er størst.

Dette er nullvisjonen omsatt i praksis. Nullvisjonen slår fast at det er etisk og moralsk uakseptabelt at mennesker blir drept eller hardt skadd i trafikken. Den forplikter alle nivåer i forvaltningen. Når risikoen på fylkesveiene er så mye høyere enn på riksveiene, er det ikke nok å gjenta visjonen i festtaler. Da må ressursene flyttes dit risikoen er størst.

Innlandet gjør sin del. De øker rammene, prioriterer vedlikehold foran nybygg der det gir mest sikkerhet for pengene, og tar høyde for et villere og våtere klima som allerede har vist hvor sårbart veinettet kan være. De erkjenner også fylkesveienes rolle i totalforsvaret og samfunnssikkerheten – som omkjøringsveier, beredskapsårer og kritisk infrastruktur i krise og krig.

17.000 km med vei som stort sett var i dårlig forfatning ble i 2010 overført til fylkene fra staten. Siden har staten underfinansiert fylkeskommunene, og dette har gjort standard- og vedlikeholdsetterslepet enda mer massivt – også i Innlandet. Problemet har nå vokst så stort at det ikke kan løses med fylkeskommunale midler alene. Derfor har KNA lenge krevet store øremerkede midler til fylkesveiene. Når staten stiller tydelige krav til trafikksikkerhet, beredskap og klima­tilpasning, må den også stille opp med finansiering.

Innlandet har vist hva som er mulig når viljen er til stede. Nå er det statens tur til å vise at den mener alvor med trafikksikkerhet, nullvisjon og likeverdige liv – uavhengig av om det er riks- eller fylkesvei.